Julies dagbok fra Chicagoturen
​
SØNDAG 20. FEBRUAR 2011

Vekkerklokka ringte kl. 05:45 og jeg spratt opp av senga. Endelig var dagen kommet til at jeg skulle på Chicagotur med NOD. Bare en liten busstur skilte meg fra Gardermoen og første møte med reisefølget. Ved gaten møtte jeg Janne, Christoffer, Unni og Christiane. Noen (les: meg) hadde hatt god tid i taxfree-butikken og fått med seg noen røverkjøp, mens andre uten at jeg trenger å nevne navn hadde hatt en litt mer stressende morgen…​​

Men alle kom om bord og vi kom oss av gårde til Zürich som var eneste stopp på ruten til Chicago. Vel fremme i Zürich og vi får beskjed av reiseleder Janne at vi ikke har så god tid til neste fly går. Uten sjenanse tar vi oss frem i folkemengden (les: sniker som bare det) og når frem til gaten. Selvfølgelig var det en rekke pass- og håndbaggasjekontroller på veien og i beste “Grensevakten”-stil ble selvfølgelig Unni og Christiane plukket ut i en stikkprøve og tatt med på bakrommet for noen kontrollspørsmål… Etter at de hadde lagt frem sine skumle hensikter med sitt amerikabesøk kom vi oss omsider om bord flyet til Chicago, men ikke tro at dramaet ender her.

På denne 10-timer lange flyturen blir en i reisefølget dårlig og ble nødt til å inhalere nesten hele flyets reserveoksygen. Dette endte selvfølgelig med rullestol og egen trillemann, at pass-/fingeravtrykkontroll ble passert i en fei og at vi ble eskortert helt ut i taxien. En liten stund senere var vi installert på det fantastiske Fairmont hotel i sentrum av Chicago. Rommet var å regne som en minileilighet og midt i denne sto en gigantisk seng med mer puter enn jeg noen gang har sett i en seng før. Før følget tok kvelden, ble det inntatt føde på en av restaurantene i nærområdet og her fikk vi vårt første møte med “Everything is BIG in America!” da Unnis kyllingsalat så ut som en hel frokostbuffé! Med det tok vi kvelden og så frem til de neste dagene.

MANDAG 21. FEBRUAR 2011

Opp og hopp og klokken var frokost. Denne besto av tradisjonelle amerikanske pannekaker med sirup og appelsinjuice. I og med at jeg hadde blitt verre i min allerede tilstedeværende hoste ble det også noen kopper te med honning uten at det hjalp noe særlig…

Dagen skulle bestå av shopping, og Michigan avenue ble saumfart fra topp til tå. Med fire damer og én klesbevisst mann var dette et oppdrag som kunne, og ble gjennomført. Ikke en veske ble uprøvd og ikke et plagg oversett. Med Janne som shoppingansvarlig var oppgaven utført i løpet av dagen og kveldens Bisco welcome reception sto på det videre programmet. Bisco er et firma som utvikler og produserer bonding materialer for leverandører som NOD.

På Hard Rock hotel møtte vi representanter fra Bisco fra alle verdens land, og selv om arrangøren var svært gjerrig med tapasmaten (i følge oss nordmenn som hadde spist frokost og litt pretzles til lunsj) var vi fornøyde med kvelden selv om det endte med en bloody mary og et mugshot (Hard Rock style of course).

TIRSDAG 22. FEBRUAR 2011

I dag var det meningen at vi skulle tilbringe hele dagen på Bisco International Adhesion Symposium 2011. Dette er et seminar fullspekket av forelesninger om produktene deres og da spesielt bonding materialer og om nyhetene for i år. Forelesningene var på et veldig høyt nivå både kjemisk og fysisk i forhold til det jeg er vant til, så her var det bare å holde tunga rett i munnen og grave fram det jeg kunne om disse realfagene og lure det inn i den noe primitive kunnskapen jeg har om bonding.

Programmet var tettpakket fra felles frokost kl.7:00 til forelesninger om deres produkter og som en avslutning; cocktail party og 3-retters middag. MEN så var det nå sånn at jeg i løpet av formiddagen bare ble verre og verre. Jeg kan nå fortelle dere alt om hvor moro det er å sitte på forelesning blant mennesker man ikke kjenner og hoste konstant. Jeg prøvde alt: te med honning, drikke vann hver gang jeg følte jeg måtte hoste, gå ut for så å komme tilbake når jeg følte meg bedre, legge Extra sugetabletter helt bakerst på tungen, slå meg selv så hardt jeg kunne på låret hver gang jeg prøvde å holde igjen et host, men ingen ting virket.

Rundt lunsjtider ble det bestemt at et legebesøk til Dr. Ulrike Lengyel på Michigan Avenue Immediate Care var av aller største nødvendighet. Etter én times tid hos legen ble jeg beskrevet som “well developed, well nourished and well groomed” (!) og fikk da til slutt diagnosen acute bronchitis etter en sykehistorie med persistent cough.

Doctor’s orders var antibiotika, hostedempende dog ikke med codein for det kunne jeg finne på å selge på gata, og masse væske og hvile. Flott!! Jeg har én uke i Chicago og den skal jeg bruke på å ligge på hotellrommet og poppe piller og drikke vann… Det ble med andre ord bare en pille-cocktail og ingen 3-retters middag på meg denne kvelden. Men med 15 timers søvn hadde jeg store planer om å bli frisk til dagen derpå.

ONSDAG 23. FEBRUAR 2011

Ny dag, nye muligheter. Dagen startet som vanlig med frokost og te med honning og formen var ikke så gæren. På dagens program sto det shopping og preview show. På kvelden var planen middag med den siste gjengen av NOD-delegasjonen som skulle ankomme senere på dagen.

Etter noen timer på Macy’s som Jannes “personal shopper” og en deilig lunsj trodde jeg jeg hadde blitt frisk, men akk, nei. Hjem bar det til hotellrommet og der ble jeg resten av den kvelden og hostet til jeg gråt. Det var et øyeblikk jeg var litt usikker på om det var en liten del av lungen min eller det tårevåte, sammenkrøllede lommetørkleet jeg satt med i hånda. No preview show and no dinner for me…

TORSDAG 24. FEBRUAR 2011

I dag var dagen Chicago Dental Society Midwinter Meeting (les: Nordental/NTFs landsmøte bare ørten ganger større) startet. Som alltid var det en plan for dagen og denne besto av å raide gjennom de utallige stands på messa for så å spise en bedre middag på kvelden.

MEN, og ja, det kommer nok et “men”. Jeg var selvfølgelig fortsatt ikke i min aller beste form og en lang dag på en messe med full aircondition og sjukt mange mennesker hadde nok ikke vært til det beste for min “healing process”. Men Janne har alltid et kort i bakhånden, for på hotellet ble det avholdt et tannlegeseminar med forelesninger, og hun kjente selvfølgelig en av de som skulle forelese. Så i stedet for å råtne på hotellrommet hele dagen, lurte jeg meg ned sammen med Marika, en norsk protetiker som også hadde ankommet Chicago, for å høre på en forelesning om “everyday esthetics with direct composite resins”.

Deretter var det bare å vente på kvelden og se om formen var blitt bra nok til å driste meg til å være med på min første felles middag med hele NOD-delegasjonen… Zed het restauranten og selv om ikke alle var like fornøyd med maten, var det i hvert fall en festlig måte å spise en bedre middag på. I en sirkel midt i restauranten var det satt ut forskjellige forretter/kaldretter/tilbehør som man kunne forskyne seg av, mens alt mulig slags forskjellig kjøtt kom kokkene med personlig til bordet.

Etter middag dro vi opp i 96. etg på en bygning og fikk tatt fantastiske nattbilder av byen mens vi nøyt verdens beste strawberry daiquiri. Og med det var den kvelden over.

FREDAG 25. FEBRUAR

Etter mange tilbragte timer under dyna, var det endelig dags for å bli med på mer av moroa. I dag ble jeg med NOD-gjengen på messa og fikk se alt fra tannlegefigurer i forskjellig materialer til tannlegestol som minnet mer om en stress less og alt annet man kunne
tenke seg å finne på en dentalmesse.

Janne geleidet oss gjennom jungelen av stands og vi nikket interessert ved noen, mens andre raskt ble oversett. Da

tiden var klar forinntak av føde var det helt klart at det var uaktuelt å spise på messa for lengre køer har jeg ikke sett på lenge. Turen gikk tilbake til sentrum og til en typisk Chicagorestaurant som serverte en av Chicagos delikatesser hvis man kan kalle en deep dish pizza en delikatesse…

Ikke alle prøvde seg på denne spesialiteten, men det gjorde jo ikke noe når de “normale” pizzaene også var veldig gode. Kvelden ble ung ettersom de fleste var noget slitne etter mye informasjon og mange inntrykk på få dager og andre rett og slett pga sykdom.

LØRDAG 26. FEBRUAR

I dag sa noen farvel og satt nesen mot Norge, mens andre av oss hadde blitt kjent med hyggelige tannteknikere fra Norge som inviterte oss med på en slags bankett for tannteknikere. Her fikk vi masse deilig fingermat og en og annen cosmopolitan i den frie baren.

Kvelden var duket for en night out og i stor stil kjørte vi videre til en av byens intime bluesbuler “Blue Chicago on Clark” hvor Big Momma Blues sang og underholdt oss ut i de sene nattetimer. En skikkelig Chicago experience!

SØNDAG 27.FEBRUAR

Jeg våknet opp til min siste dag i Chicago for denne gangen og solen strålte som jeg aldri hadde sett før (i Chicago). Været passet planene for dagen ypperlig, for på agendaen sto det “open bus tour sightseeing”. Vi fikk virkelig sett byen fra sin beste side denne dagen, og vi fikk se alt fra ”the bean” i Millenium park til Willis tower og Navy Pier

Ut på ettermiddagen var det dessverre slutt på moroa og det var dags å begynne på den lange turen hjem til Norge.

MANDAG 28. FEBRUAR

Det ble en lang natts flytur over Atlanteren og i 11-tiden ankom vi Zürich hvor vi denne gangen var nødt til å tilbringe noen timer før siste destinasjon. Toget inn til sentrum fra flyplassen tok bare et lite kvarter, og siden det nå var mandag fikk vi enda en sjanse til å shoppe litt før vi reiste hjem.

Zürich var en koselig by å promenere rundt i noen timer, og “lucky me” fant til og med byens beste käsefondue-hus. Vel hjemme i Oslo var vi ikke før i 20-tiden på kvelden. Vi tok farvel med hverandre for denne gangen og var enige om at vi hadde hatt en fantastisk flott tur med NOD tross sykdom og noe ruskevær!

Til slutt vil jeg takke NOD og Janne spesielt for en utrolig lærerik og spennende tur. Jeg setter kjempe stor pris på gaven det var å få være med NOD-gjengen til Chicago! Tusen takk!